En digitaliseringspolitikk i sikte?

Dette spørsmålet blei stilt av Norsk bibliotekforening på en konferanse i Oslo 16. januar og belyst gjennom korte og poengterte innlegg fra ulike deler av bibliotekmiljøet og fra representanter for dem som produserer det som skal digitaliseres, nemlig forfattere og forleggere. Ca. 100 mennesker fra ulike deler av bibliotekmiljøet var møtt fram. Av disse var det bare en fra et skolebibliotek, så vidt jeg kunne se.

Finansiering og opphavsrettslige spørsmål sto selvfølgelig sentralt. Hvordan gjøre kultur- og kunnskapsarven gratis tilgjengelig for alle gjennom bibliotekene samtidig som de som har skapt innholdet får kompensasjon for sin innsats? Les mer om konferansen og foredragene på NBFs nettsider her. Jeg går ut fra at noen av foredragene vil bli lagt inn på NBFs nettsider. Nedenfor følger noen refleksjoner fra et skolebiblioteksynspunkt.

NBDigital og formidling
Vigdis Moe Skarstein orientering om Nasjonalbibliotekets utvikling av digitale tjenester var spesielt interessant, både ut fra hva som planlegges, hva som allerede er digitalisert og vektlegginga av formidlingen av disse ressursene. Hun uttrykte også liten tro på portaler og var mer opptatt av at kildene skulle være søkbar gjennom søkemotorene og viste til samarbeid med Google om formidling via slike kanaler. Flere innledere minnet om at det er jo ikke slik at alle står i kø for å for å bruke disse kildene.

Hva krever brukerne?
Vigdis Gjelstad Jacobsen fra Tønsberg og Nøtterøy ga oss et innblikk i hva brukerne etterspør av digitale tjenester, og viste til at bibliotekets nettsider med mulighet for å søke i katalogen, informasjon om egne utlån og lenker til ulike databaser blei mye brukt. Tilgjengelighet til Lovdata og andre relevante databaser burde være gratis. De møter både sofistikerte nettbrukere, og brukere som helt mangler slik kompetanse. Begge gruppene stiller krav til personalet om assistanse ut fra sine forutsetninger. Stadig oppdatering av den digital kompetansen hos personalet er derfor helt nødvendig. Bibliotekets visjon var: Gratis tilgang på informasjon og kunnskap i den form som er mest hensiktsmessig.

Hvordan gjør vi tilgang til digitale tjenester og digitalisert materiale interessant for brukerne, var temaet for Erik Newth sitt bidrag. Han stilte spørsmålet om hva formidling er, og hvordan man skapte interessante nettsteder. Han kritiserte NBdigital og viste til at Amazon hadde mye bedre nettsider. Newth mente at skolen var en viktig formidlingsarena, men uten å komme nærmere inn på hva dette kunne innebære.

Skolen som formidlingsarena?
Fra et skolebibliotekpolitisk ståsted ligger utfordringen i forhold til temaene på mange plan. Dersom innholdet i det som digitaliseres ikke er interessant for elever og lærere, hvem er de da interessant for? Og dersom elevene ikke lærer å bruke slike kilder på skolen, hvordan skal de da lære dem seinere? Skolebibliotekarene synes heller ikke å være relevante i en slik sammenheng, og i året med SkolebibliotekLøftet og regjeringens målsettinger om informasjonssamfunnet for alle er dette for meg et stort paradoks.

Tror man at bibliotekpolitikk er noe som drives i forbindelse med valgkamp og bare i forhold til politikere? Hva med å skape interesse for dette gigantiske digitaliseringsprosjekt overfor lærere, skolepolitikere og skolebyråkrater på arenaer der skolepolitiske og faglige spørsmål diskuteres ved å presentere sektorens bidrag til å realisere skolepolitiske og faglige mål?